Sist oppdatert
07.03.2004 18:42
Hovedsponsor

FORSIDEN | Om foreningen | Navnet Svolvær | Stedsnavn| Bybilder | Attraksjoner | Bykart | Reise til Svolvær | FORUM
Økonor Svolvær

- i går

-
STEINALDER
- VIKINGTID
- NYERE TID


- GAMLE BILDER
- GAMLE POSTKORT
- GAMLE HUS

- FILMKLIPP
- LOFOTFISKET

- PÅ FOLKEMUNNE
- MUSIKK
- KUNST
- KULTUR
- IDRETT

- SAGN & MYTER

- TINGSTEDET    KJEPSØY

- BØKER OM   SVOLVÆR

 
Svolværhistorier


Originaler var det
mange av i gamle
Svolvær.

Det kan godt være
at noen hver av de
brave borgere ble sett på som originaler.

Men det heftet sjelden
noe negativt ved en "original".
Det var ofte folk som
turte å være seg selv
og ble respektert
for det.

Og dampskipskaia var et sentralt møtested spesielt når hurtigruta kom. Da var det liv og røre og man fikk høre nytt om både den ene og den andre og fra fjærnt og nært.

På denne siden har vi valgt å legge ut enkelte historier slik som de er fortalt med fulle navn og utnavn, untatt er historier som kan være krenkende eller sårende på personer og deres etterkommere, der har vi forandret navnene.

Han Egit
Søren Svensa
Drosjehistorie fra 50 tallet.

Damebind
Blekkhus og hårvatn
Prost Alvarstein

Han Egit
Det gikk mange historier om han Egit Han gjorde mange pek, men lot det helst gå ut over andre, som for eksempel han Iver i Nybyen. I en periode under krigen jobba disse to sammen pa Fisch und..? Det var jo da om a gjør å sabotere for tyskerten uten å bli tatt og sendt på tukthus.

En dag fikk han Egit beskjed om at de skulle dra opp i Marinepollen for å hente ei av de konfiskerte skutan som la der. Den hadde vestnok telhørt han Sverdrup på Reine. Den hadde logge der i et par år og motoren var godt nedsmurt og stelt. Han Iver va båtsmann å han Egit maskinist. Som skipper hadde de fått utlevert en tyskert på Havnekontoret.

Skuta skulle gå med 1000 kassa fesk tel Narvik for videreforsending til Tyskland med tog. Væll. De fyra nu opp motoren, og da han blei varm blei det jo en heilt jaevli røk utav all den olja han var innsmurt med. Da de var godt på vei ut leia ser Tyskerten seg bakover og får se all den røken som velta ut. "Wass ist los" raemja han tel han Iver. "Egit, kan han sei?" "Han sei: La styrbord anker gå" Han Iver fremover, løssne opp, og her rase ankeret ut. "Bist du forrykt mann" gaula Tyskerten. "Egit, ka han sei nu?" stønna han Iver. "Han sei: la det andre ankeret gå" Dærmed raste det andre ankeret ut. Det va like for de tok me sæ Tvedtslipen utover. Korsen det gikk med karan etterpå e ikke godt A si, men ingen av de 1000 feskkassan kom frem tel Narvik den dagen.

Sjøl om han øntes med han Iver, så hadde han Iver tillit til han Egit. Det har mange ganga den som terges til den som terge, og de to arbeidde jo i lag på Fisch und ...? Der var det en tyskert som hadde fått tak i sæ en toroms båt. Den var det ei sprekka i som han skull sætt ei tein på, han Iver. Han laga tell tein og for på loftet setter Egit sine anvisninga å fant ei sækklørva som han skull skjaere tell å lægg over, og sa var han inne og henta sæ tjære tell å smøre inn med.

Men så var det det da at mens han va inne så roterte han Egit båten, snudde han 180 grader Tok han så en blyant å tegna ei revva på motsatte sia. Han Iver kom da ned med remedian sine og la tein over den tegna sprekken så var det å finn en plass å sætt han ut. å dæven kor de drog han rundt på forsjellige plassa, men ikkje fant nokka som va passelig. Det va dårlig med båtsætt der ute fortalte han Egit. Tell slutt var båten mæst uten kjøl, men det gikk vesst det åsså, og korsen det gikk med båten og sprekka måvest ha blitt ei anna historie.

Han Gunnar var begynt på kaia. Det var enda den gangen de hadde fjøs i skuran på Nordkaia. Der var det midlertidig opphold for det vi i dag ville kalle: "Husdyr i transitt"

Kommer så han Egit ned en dag og sir tel han Gunnar: " Den kua. Sendte dokker ho væstover med lokaln?" " Næi. Skull ho dit?" "Altsa" si han Egit, "Vess ikkje æ e å passa på, så e de fan ingenting som skjer her nede" "Aja, ho skull væstover?" "Ja vesst fan skull ho væstover. Men det er greit, vi kan ordne det nu. De nye bussan som e komet, de har sånn melkerampe på, så vi kan send kua på den". "Går det an?" spør han Gunnar. "Jada. Så du Gunnar får ordne det der". Ja ja, han Gunnar gikk bort i fjøsen og henta ut den derre kua og rusla bort tel torvet.

Der sto nu bussen, og han Gunnar trødde rundt der å lurte på korsen han i hælvete skull få kua om bord. I det hær så kommer han Steen på ekspedisjonen førbi. Så si han: "Ka du hold på med du?" Nei det va nu denne kua han skull ha hatt med bussen væstover førr den kom ikkje med lokalen i går. "Aja" sa han Steen "Kem som ha sagt det?" Da gikk det opp for han Gunnar at han var blitt lurt. Han Steen fortalte seinar at han ar aldri før eller siden sett en mann som har prøvd å gjemme ei stor ku bak sæ førr at ingen skulle se at hann var blitt lurt.

Han Martin fylte 60 år. Det var 2. juledag, og det var et hælvettes uvær denne dagen. Egit som var formann på kaia skulle ned å sette opp vaktlista. Det var sånn i halvnitida og da han gikk forbi kunne Egit se at han Martin var kommet sæ i stolen.
Nu hadde det ,så slik at han Egit hadde låva ho Astrid, kona tel han Martin at han måtte komme oppom så han kunne se til at han Martin ikke fikk for mye dram. Det kunne lett bli slik.

Han Egit for nu ned på kaia å satt opp vaktlista. Så ringt han opp tel han Martin. Det ringte. Martin tok telefonen. "Gratulerer med dagen din julbokk" sa han Egit å la på. Det hær gjæntok han tre ganga. Den fjerde gangen han ringte va han Martin arg og brølte i telefon: "Ja. Hallo for svarte". "Hallo ja Martin. Det hær e han Egit. Gratulerer med dagen. Det e da jævlig kor mange telefona du får. Æ har prøvd å ringe dæ fleire ganga, men det e da bare opptatt" "Ja" sir han Martin, "Det har vært en førbajna frækk jævel som har ringt fleire ganga og kalla førr julbokk"

Ført i pennen av Knut Varberg.
Til toppen

Søren Svensa
Søren var en utrolig forteller om sine egne opplevelsa og erfaringa. Det blei sagt at da han var 30 år så hadde han 50 års erfaring som snekkar. Han hadde vært med på det meste.

En gang var han på anlegg på Grong, var stiger der, husk på. Han fortalte om Det Store Skottet; De hadde bårra i fleire daga, bårn var uhorveli lang, og det var en masse folk som sto å så på han. Først "brant" de ei stor gryta i fjellet, og så ladda de. Her dokker, de bar dynamitt i mange daga, og de bar fasina i enda fleire daga. Da lunta tentest sto han Søren sjøll på Grong stasjon førr at han skulle ta toget tel Tronhjæm for å kjøp brennvin tel feiringa av "værdens største skott". "Å enten dokker trur mæ eller ei, så akkurat da æ lægg hajna på dørklenka på poldøra så kom den forste fasina flyganes..."

Han Søren hadde en sann fenomenal hund. Kvær dag gikk han, hunden altså, tel han Arentzen som hadde butikk i Dampbakerigården for å hente Lofotposten. Det hadde han gjort i lang, lang tid uten noen slagskomplikasjona. Så kommer han Arentzen en dag og si:" Du Svendsen", si han "skal du ikke snart betale for avisan du har fått" Avisan ? hadde han ikkje betalt avisan.
Bikkja hadde da fått me sæ pænga kvær dag førr å betale med!
Nei, han Arentzen hadde så visst ingen penger fatt ! "Trur dokker ikkje at den forrbajna hujn hadde krita avisan åsså kjøpt sæ snop førr pægan"

En gang sto han og slo på bårr, og folk som kom forbi stoppa for å se kor træffsekker han va. "Det va da jævli så træffsekker du e". "Neida" var svaret " det hær e ingenting, da skull dokker ha sett i gamle daga, før de fant opp skaftet på feiseln"

En vinter de Iå med garn på Henningsværstraumen var han Søren uheldig. Båten gikk med god fart og bruket raste ut. Fikk så han Søren en fot fast i garnet og fulgte med til sjøss. Men han hadde gjort et sjyvær før han Søren. For han gikk under tok han me' av Stamsundkjerka, de rodde førr Stamsund da. Så da han kom sæ laus så gikk han på botten mot kjerka, han hadde jo raetninga. Da ræsten av mannskapet kom på bua om kvelden så satt han der å hadde allerede mølja klar.

Ført i pennen av Knut Varberg.
Til toppen

Drosjehistorie fra 50 tallet
.

Drosjebua på Tovet var et sentralt sted i byen. Der satt kommentaran løst blant sjåføran som også var markerte personligheter i "Stovvagjengen".

Det var han Jåddå, Kål'n, Paien, Minus o.s.v. Der i bua spilte de sjakk og bridge mens de løste de fleste av verdens problemer alt mens han Jåddå satt og trakk dem opp med sine komentara. Det hente at han terga på seg de mest hissige så det var like før han fikk dæm i trynet.

Så var det en dag at doktoren kom å skulle ha bil til en legetransport til Kabelvåg, han Jåddå skulle kjøre. Da doktoren kom inn satt han Hjalmar Lorentsen og Alf Koren og spilte sjakk. "Jeg ser dere spiller sjakk" sier Borgen. Alf Koren ser opp og sier:"Ja, skulle det være et parti". Nei det var nu ikke Borgen sitt spill det der, bridgen var mere hans gebet. "Men kanskje vi skulle prøve litt" sa han og satte seg ned. Spillet begynte og tida gikk, han Jåddå sto der å venta. Til slutt sa han:"Unskyld doktor at æ blanda mæ inn i dette spennanes partiet, men skal vi kjøre eller skal vi like godt kanselere heile turen, førr æ har hørt at pasienten døde under det 13. trekket".


Ført i pennen av Knut Varberg.
Til toppen

Damebind
Attmed Kompanikaia hadde melkebåtan sin plass, det var "Hjørdis", "Svana", "Helle", "Solglimt" og forgjengeran dæmmes; "Odd". De hadde stort sett sine eiere som skipper.

Stødige kara og markerte personligheta, for eksempel han Reidar Nilsen fra Austnesfjorden på "Odd", seinere på "Helle". Han var en uredd kar, gikk i nesten alle slags vær. Om han ikke var så presis bestandig, så kom han. Det blir sagt om Reidar'n at sjøl om Hurtigruta lå på Svea og rei han av, så gikk han. Så var det like underjula, han drog sæ tel et hælvettes uvær, sørvæstramling og sklætta. Med "Odd" fra Austnesfjorden var det med en kar som hadde med sæ ei lang handleliste heimanfra. Så gikk han der rundt i butikkan og handla inn. Uværet hylte og han heiv snølørve store som gammeldagse kopptua på vinduan.

Til slutt kom han på Apoteket, og der ville han snakke med han apoteker Hagen. Han skulle ha damebind, og det måtte han snakke med han Hagen om, slik handling var jo ikke vanlig for mannfolk den gangen.

Kommer så han Hagen , kare`n bær fram sitt ærende, og apotekeren var som vanlig situasjonens herre, henta varan og begynte å pakke inn.. Mens kar'n rota rundt i hesthandlarpungen sin ettter de fornødne kontanter, kom han med en rokksalving med snedrevve så tjukt at de så ikkje Kompaniet tvert over gata.

Da si han Hagen mens han pakka inn varene: "Det ser ut til å bli en trist jul dette". Austnesfjordingen rætta sæ opp,så han Hagen inn i auan og sa: "Det dær, det skal du gi dæ fan' i".

Ført i pennen av Knut Varberg.
Til toppen


Blekkhus og hårvatn

En periode etter krigen (den andre) hadde et visst preg av krise over seg, i alle fall hva angår stimula i flytende form. Sprit som var drekkanes var det ikke bare å få kjøpt, restriksjonene var knallharde. Det var tider for de kreativt tørste. To kamuflerte "omsetningskanaler var populære og offentlig hemmelig; blekkhus og hårvann.

For å ta det første først. "Blekkhus" var samme emballasjen som til blekk, men med annet og langt sterkere innhold enn den essensen de var merket med. Det var salg "under disken". Hos Normann Krystad nede på kaia var det en viss omsetning, og enkelte kveldsstunder kunne man observere politi Moen på spaning i området.

Til slutt fikk han bevis for salgsobjektet og omsetningen ble stanset. Så var det en kar som kom ned i butikken til han Krystad og skulle ha et blekkhus "Nei, nei" sa han Krystad "Det er slutt. Vi har ikke noe sånt. Det er slutt for lenge siden" Mannen som hadde ment vanlig blekk sa at da fikk han vel gå opp til han Rødsand å høre etter. Da flirte han Krystad og sa at det skulle fan ikke forundre ham at de også var begynt med sånt. Dette salget foregikk i kioskbutikken, i den andre delen som var en sportsforretning solgte han "hårvann". På sine forretningsreiser sydover kjøpte han inn masse billige bøker samt kassevis med litersflasker illegalt "hårvann". Dette salget grep etter hvert om seg. Det var ikke få av byens mer prominente personer som både her og der gjorde sine innkjøp. Hårvannet var tross alt god sprit. Han Einar Olsen forteller fra den gang han jobba hos en av byens frisører at det kom inn en reisende. Han var av den oppfatning at spritvasking av håret måtte tilbake igjen., og han hadde det som skulle til. Javel, Det ble bestilt 5 flasker a 2 liter til en pris av 13,50 pr liter. Inklusive oms.

Hårvaskemiddelet kom onsdag før påske. Ivar drev og pakka ut da han ropte : "Einar, kom hit. Lukt på det her. Ka du trur det e. Sprit tel hårvask?" Noen dråper opp i skrukorka, joda 70 % sprit. "Vi hadde ei kjempepåske" forteller Einar.

Spriten fikk bein å gå på, det ble bestilt nytt parti, litt større denne gang. Frisørmesteren selv ante selvfølgelig ikke hva som foregikk. Bl.a. så fikk en av byens storpolitikere litt av sorten. 17. mai inviterte han sin svigerfar, frisørmesteren på en 17 mai drink. Frisørmesteren satt der og nøt fludiet. "Det var da en virkelig god Wisky du har fått tak i Haakon"

"Ja det må da du vite som har skaffa råstoffet" sa han Haakon til den eneste som ikke visste noe om dete. Men nå ble det fart. Det ble omgående bestilt 25 liter fra dette bergensfirmaet som solgte varen. Det var bare det at i mellomtiden var firmaet avslørt og virksomheten stoppet. En lukrativ gesjeft med innkjøp av billig teknisk sprit som i utblandet form ble solgt videre som hårvask med god fortjeneste var slutt.

Ført i pennen av Knut Varberg.
Til toppen

Prost Alvarstein
Presten, han Alvarstein bodde hos byens pølsemaker. Gikk man forbi vinduan hannes kunne man se enden av favnvedstabelen han hadde i stua. Han hadde store føtter, det ble sagt at han måtte spesialbestille sko. De kom pakket i bananesker. En sko i hver.

Han Eide var litt førrbajna på han for at han borra holl i veggan så han trædde steng igjennom som folk kunne dra i når de kom. Utafor døra kom snora ut og under sto det et skilt: "trekk i snoren" I andre enden var snora betta til sykkelklokka på sykkeln som sto på kjøkkenet. Om sommeren når sykkelen var i annet bruk, så sto sparken på benken. Når så det ble dratt i snora ramla sparken ned og indikerte at folk ville inn. Alvarstein var så absolutt en original der han vandret rundt i sin svarte fl-akk og med et langt lilla skjerf som gikk to ganger rundt halsen og langt ned fremme og bak. Det fortelles at han en gang skulle til Hjellskjæret, der lå en gammel dame på det siste på grunn av åndenød. Men så hadde han glemt å ta med seg vin og alterbrød. Gikk han så likegodt til han Røst på Hjelskjæret og kjøpte rødbrus og flatbrød. Det sies at den gamle døde momentant etter brusen. Hun rapte seg i hjel. Alvarsteins første kone døde tidlig på førtitallet. Hun skulle begraves sørpå et sted. Den gang når lik skulle sendes så måtte det løses billett på første klasse. Man karterer ikke et lik. Biletten skulle være utstedt til "Det avskjelede legeme av o.s.v." Alvarstein kom på ekspedisjonen og spurte hva det ville koste å sende en kasse sørover. Tja, det spørs jo hvor stor kassen var ble det svart. Jo kassen vart så så lang, bred og høy. Da så ekspeditøren syntes målene lignet mistenkelig på en kiste, måtte presten innrømme at det nok var hans kones avskjelede legeme det handlet om. Han måtte nok løse bilett.

Ført i pennen av Knut Varberg.
Til toppen

Web design: Bjørn Kenneth Hansen 2004