Sist oppdatert
21.02.2007 18:06
Hovedsponsor
Klikk Her

FORSIDEN | Om foreningen | Navnet Svolvær | Stedsnavn| Bybilder | Attraksjoner | Bykart | Reise til Svolvær | FORUM
Økonor Svolvær

- i går

-
STEINALDER
- VIKINGTID
- NYERE TID


- GAMLE BILDER
- GAMLE POSTKORT
- GAMLE HUS

- FILMKLIPP
- LOFOTFISKET

- PÅ FOLKEMUNNE
- MUSIKK
- KUNST
- KULTUR
- IDRETT

- SAGN & MYTER

- TINGSTEDET    KJEPSØY

- BØKER OM   SVOLVÆR

 
Navnet Svolvær

Hva som er
opphavet
til navnet Svolvær
og hva det egentlig
betyr er nok
vanskelig
å stadfeste med sikkerhet,
men noen forsøk
på å forklare
navnet
er gjordt og
nedenfor kan du
lese noen av dem.

På nettsiden til Dokumentasjonsprosjektet, et samarbeidsprosjekt mellom flere universiteter fant vi dette om svolværnavnet.

Svolvær. Udt. svå2llvære.

Suoluer l567.
Solffuer 1610.
Solverd 1614.
Solluer 1667.
Svolwæhr 1723.

Navnet tilhører en Gruppe af Øer tæt ved Kysten af Østvaagøen. S. B.
formoder, at det kan være gammelt *Sv&bmaapeno;lver, ved Omlyd opstaaet af
*Svalver, sms. med Adj. svalr, kjølig.

http://www.dokpro.uio.no/

På minnekors fra 1569 over den første kjente svolværingen skriver de svolværnavnet litt annerledes enn det står oppført ovenfor fra 1567.
Suluer 1569.



Stedsnavn av Henrik Fauske.
O. Rygh i sitt verk; Norske stedsnavn.
Finn Fagerhaug`s forståelse av navnet i sin boka: Svolvær for lenge siden -og litt til.
Joakim Kaasbøll`s forståelse i hans bok; Svolvær fra gammel tid.
Olav Alsvik`s forståelse i hans bok; Svolvær By`s historie.
Bjørn Kenneth Hansen. Løsrevne tanker om svolværnavnet.
John Berg Fauske. Stedsnavnet Svolvær - et columbi egg.



Se og: Tanker om navnet til Fløyfjellet, Fløya og Svolværgeita

Se og Arild Hauges nettside:
Norske gårdsnavn





Stedsnavn av Henrik Fauske
Stedsnavnene er våre eldste bevarte historiske data. Førsteamanuensis Botolv Helland skriver i årets almanakkutgave (2003): ”De fleste eldre stedsnavn er blitt til ved at en bestemt lokalitet har hatt betydning for folk, f.eks. i forbindelse med jakt, fangst, jordbruk, ferdsel eller annen virksomhet. For å betegne denne lokaliteten fikk den en adresse slik at andre kunne identifisere den. I begynnelsen kunne dette skje ved en beskrivelse av visse karakteristiske trekk ved stedet. Etter hvert fikk beskrivelsen navnekarakter.”

Opprinnelsen til navnet Norge er forklart som nordveien, og landet er neppe navnsatt av den lokale befolkning. Siden det ble befolket nordfra måtte i så tilfelle kysten sørover heller bli kalt sørveien. Altså er det naturlig å tro at landet ble navnsatt av folk som bodde lengre syd i Europa. At disse ikke kunne norsk behøvde ikke å være noen hindring, da landet ennå, av utlendinger kalles, både Norwegen, Norway, Norvège og Noruega.

Gerhard Schøning skriver i ”Norges riiges historie”, Første del, at Fønikerne, som hadde sin storhetstid som handelsmenn i det annet årtusen før vår tidsregning, seilte til Norge allerede før Homer og den Trojanske krigs tid, eller så tidlig som da Norden først var blitt fast befolket. Han skriver videre om Fønikerne S.40: ”Denne vindskipelige Nation, dess verdens første læremestere, saavel i mange andre ting, som fornemmelig i Handel og Skipsfart, utbreedde denne deres tiæneste Handtering indtil vor yderste Norden, til Thule selv, eller til Norge.”

Fønikerne hadde en omfattende import, de hentet tinn fra Britania og rav fra de Baltiske land. Og de Baltiske land har fått denne betegnelsen av Fønikerne på grunn av at seilingsleia deres dit gikk gjennom de danske beltene, Lillebelt og Storebelt. Han skriver videre: Fiske og Træe-Varer hvori vort Norges fornemste Handel og Riigdom ennu bestaar, synes da ogsaa at have udgiort en anseelig Handels-Green, i den Phoeniciske Negoe i vor Norden: De Cartagienien-ser foelgelig ogsaa deres Forgiængere, de Phoenicier, have lagt megen Vind paa Fiskerier.”

Eldre tiders havseilas foregikk utelukkende om sommeren, så fisken Fønikerne kjøpte, måtte fraktes helt ned til Middelhavet i den varme årstid, og måtte selvsagt være lagringsdyktig vare, tørrfisk fra Nord-Norge, altså Lofotfiske, i gammel tid kalt Vågafiske, altså produsert i Vågan.

Da Fønikerne i den tid var de eneste som hadde havgående skip måtte de følgelig selv helt opp hit for å hente varene, og siden det var Fønikerne som døpte farleia til de Baltiske land er det da ikke unaturlig å tro at det også er de som også har døpt nordfarleia vår, og dermed også gitt navn på Norge.

Når det gjelder navnet Svolvær er det gjettet på at stedet har fått navn etter det svulmende berget under Fløyfjellet. Dette er imidlertid en høyst ordinær fjellformasjon i Lofoten, så dette berget er neppe karakteristisk nok til å peke ut stedet. Jeg har i artikkelen ”Svolvær, havna, fisket og handelen” fremsatt teorien at første stavelse, Svol betegner den beskyttende havna, og stavelsen vær betegner veide- eller fiskested ved havet, altså at Svolvær rett og slett betyr ”Fiskerihavn”, en god identifikasjonsbeskrivelse av den beskyttende rommelige havna som lå så nær de kjente fiskeplassene.

Det var her øst i Lofoten Vågafisket var konsentrert, og Svolvær utpeker seg som fiskerihavn, det viser den senere historien. Da det således i 1828 var store skreimengder og mange fiskere til stede i Østnesfjorden skulle en tro at de mange kjøpefartøyer som skulle ta hånd om denne fisken også var samlet i fjorden. Disse fartøyer var imidlertid for det meste samlet i den gode havna Svolvær. Her var det i tillegg til flere landbaserte fiskebruk, også samlet hele 93 kjøpefartøyer, mens det i Østnesfjorden kun lå 16 kjøpefartøyer spredt fra Helle og innover til Laupstad. De senere statistikkene for ilandbragt fisk viser at Vågan er Nordlands største fiskerikommune, og med Svolvær som ubetinget største mottakshavn.

Kanskje er navnet Svolvær nettopp en slik opprinnelig beskrivelse av de karakteristiske trekk ved stedet og virksomheten her, havna og fisket, som Helleland opplyser har vært opphavet til de første geografiske navnene i vårt land.

Til toppen

O Rygh.
Han mener navnet kan bety "Det kjørlige fiskeværet"
Dette utifra det gl. norske adjektivet svalr/svolr som betyr kold, kjørlig.
Annen forklaring er at forstavelsen "Svol" karakteriserer issvullende marker.
Denne betydningen kommer av det gl. norske substantivet svolr som betyr hevelse, svull.

Til toppen

Finn Fagerhaug
Den alminnelige uttale av navnet Svolvær - her på stedet - er med likt trykk på begge stavelser - Svållvær - med tydelig kort å og tynn dobbel l. Den hittil tidligst kjente skriftlige kilde til navnet Svolvær er et dokument fra 1567 e.K. I dokumentet skrives navnet Suoluer. u = v og ver er den gl. nors­ ke skriftform for vær. På det tidligere nevnte epitafium over Christoffer Olsen fra 1569 er skrivemåten Suluer-.
I 1610 ser vi det skrevet Solfuer mens Sol­ verd forekommer i 1614.
År 1723 heter det Svolwæhr og etter den tid er skrivemåten stort sett som i dag.

Den eldste skriftlige form synes å gi det samme lydbilde som dagens uttale av navnet. Avvikende er Solffuer og Solverd, men det er jo beskjedent for en tid som mente den korrekte skrivemåte for Kvannkjos var Quannquis. Med skjellig grunn antar jeg at slik navnet Svolvær uttales i dag er det blitt uttalt de siste nesten 500 år. Og slik navnet Svolvær i dag skrives, slik ble det faktisk skrevet anno 1567.

Navnet Svolvær er todelt og man antar første delen - SVOL - gir opplysning om det særegne for stedet, Svolværs spesielle kjennetegn.
Andre delen av navnet - VÆR - er vanlig her i landet og dets betydning er vel definert. Stavelsen uttrykker i et ord opplysninger om stedets funksjon. Et vær (fiskevær) forståes i dag som et strandsted hvorfra det drives fiske.
En eldre tid, vil kanskje skyte inn at det var et sesongbemannet fangststed.

I enda eldre tid, for tusen år siden eller mer, forstod man med et vær en fangstplass man var nødt å verge eller sikre på militær vis. Fangstfolkene ble knyttet til hverandre ved høytidlige løfter, ed, gl.norsk VARAR - og dette ordet er trolig opphavet til begre­ pet vær. Om det var angrep fra en fordrevet ur­ befolkning som gjorde organisert forsvar nødvendig, eller om det var stridigheter de norrøne slekter innbyrdes som fordret overenskomster beseglet med sterke eder er ikke godt å si. Kanskje var det begge deler. VÆR-navnet er imidlertid det varige minne om en forgangen tid med andre problemer enn våre.

Forståelsen av første stavelse, -SVOL-, i stedsnavnet Svolvær, er det som volder og har voldt vanskeligheter. Imidlertid er det en god regel, når man lurer på et gammelt og kanskje både tve og tretydig stedsnavn, å prøve finne ut hvilke folk som har gitt stedet navn.

Når det gjelder vær-navnene er saken grei, navngiverne har vært fiskere som gjennom årtusener har ferdes til og fra værene. Slike navn kalles «veiens navn,, og oppkomsten av disse skyldes naturligvis brukergruppens, altså fiskernes, interesser.

Disse folk trengte lett kjennelige merker til landkjenning og med og de måtte helst være så egenarte­ de at forvekslinger kunne unngås. Et slikt, temmelig enestående landmerke, har Svolvær, og det er nevnelsen av dette vi har i første stavelsen av navnet SVOL. Før vi prøver å finne ut hva Svol betegner spør vi om hva som er Svolværs spesielle kjennetegn eller landmerke - og svaret gir seg nesten selv. Det er Svolværgeita, den ca. 300 m. høye utvekst på

Fløyfjellet, bakenfor og rett over det gamle, opprinnelige fiskeværet Svolvær (Øvreværet). Svolværgeita, eller Geita som vi sier her på stedet, er neppe noe gammelt navn på geveksten. Jeg har forøvrig hørt betegnelsene Kjerringa, Juret og Jetta for samme. J. Kaasbøl har sikkert rett når han anty­ der at Jetta var det navn man brukte før Geita ble vanlig. Geita og Juret er selvfølgelig vulgarismer for Jetta.

Jetta er trolig heller ikke noe gammelt navn, kanskje fra de første tiår av 1800-tallet og sikkert et synonym til det norske mytologiske navn Jotun. Slike navn kjennes kun brukt litterært i gammel tid, men det er tenkelig, da nasjonalromantikken blomstret i Norge fra midten av 1700-tallet, at enkelte lokaliteter ble nydøpt med navn knyttet til norske sagn og norsk historie. Jotunheimen, f.eks, fikk dette navnet så sent som 1850, gitt av A. O. Vinje og B. M. Keilau.

Forøvrig er jeg overbevist om at Svolværgeita kan ha hatt flere navn, ned gjennom tidene, men en gang, før det for Svolvær magiske årstall 1567 e.K., var Geitas navn SVOLEN og gav årsak til navnet Svolvær på fiskeværet som etterhånden plasserte seg loddrett nedenfor.

Til sist spør vi: Hva betyr forstavelsen SVOL i navnet Svolvær, og som engang har vært navnet på fjellpålen vi i dag kaller Svolværgeita? Til grunn ligger sannsynlig et gl.norsk subst. Svolr/Svalr som betyr tilbygg/sval. (Etym: Det som er bygget (ute) på svillene).

Og slik må det engang ha hendt, for minst 421 år siden men sannsynligvis enda lenger tilbake, kanskje mer enn 1000 år, at en eller annen fisker navnsatte den originale fjellstaven på Fløyfjellets sydskrent Svolen, han syntes vel det lignet ei sval, et tilbygg. Navnet har «slått an» og blitt brukt.

I kortere eller lengere tid har så fjellnålen blitt kalt Svolen, inntil også dette navnet er blitt erstattet med et annet. Men navnet Svolen har allikevel overlevet i første stavelsen i navnet til fiskeværet nedenfor - Svolvær -.

Til toppen


Joakim Kaasbøl

Svolværs opprinnelige navn må vel med sikkerhet antas å være utledet av stedets nære beliggenhet under fjellet. Under dette fjell fantes tidlig en utmerket havn som da fikk navnet etter fjell-navnet, nemlig Svålen.
(Svålen var et eldre navn på Fløyfjellet.)
Det var en lun og sikker og trygg havn, som fikk betegnelsen sval-vær
. Som kjennetegn på stedet var at det stod en jette nede i fjellet, som forestiller og betegnes som et forelsket par. Senere fram gjennom tiden ble Svalvær kalt Svolvær.

 

Til toppen

Olav Alsvik

Kommer...

 

Bjørn Kenneth Hansen

Svol som vi finner i navnet Svolvær kan og bety "skjul/vern".
Svålen er som kjent det gamle navnet på Fløyfjellet.

Kjefsøy utenfor Svolvær var i vikingtid det sentrale tingstedet i Hologaland og vi ser og at området med Haversand, Brettesnes og Ulvågan kan ha vært sentrale plasser også før vikingtid. I dette området er det ingen steder å "stikke seg vekk" for større skip der man og har en fluktvei.

Vi vet og at i hedensk og vikingtid stod havet høyere opp i landskapet og at Storøya på den tid var skilt fra Austvågøya ved at det lave eidet mellom Marinepollen og Osan, nu Vestemyra, var overflødd.

Jeg har tenkt at når det var konflikter eller at når fienden kom overraskende på vikingene som holdt til rundt Storemolla så var ikke veien lang inn til Svolvær der en kunne stikke seg vekk og i tillegg ha en fluktvei.

Tenker man i disse baner kan svolværnavnet bety: været der man kan skjule seg/finne vern... Svolvær - skjulvær.

Disse tanker fikk jeg etter å ha lest Henrik Fauskes artikkel om "Hva var det gamle Vagar".

Til toppen

John Berg Fauske




Til toppen

Web design: Bjørn Kenneth Hansen 2004