Sist oppdatert
23.08.2004 21:06
Hovedsponsor

FORSIDEN | Om foreningen | Navnet Svolvær | Stedsnavn| Bybilder | Attraksjoner | Bykart | Reise til Svolvær | FORUM
Økonor Svolvær

- i går

-
STEINALDER
- VIKINGTID
- NYERE TID


- GAMLE BILDER
- GAMLE POSTKORT
- GAMLE HUS

- FILMKLIPP
- LOFOTFISKET

- PÅ FOLKEMUNNE
- MUSIKK
- KUNST
- KULTUR
- IDRETT

- SAGN & MYTER

- DET GAMLE
  VAAGAR OG
  TINGSTEDET   KJEFSØY


- BØKER OM   SVOLVÆR

- SLEKTS
  FORSKNING


-
MAIL



 
Musikk - Visegruppa LOVISA

Lovisa 1968 Bak fra venstre: Jack Berntsen, Kirsti Moen, Hermann Hansen, Foran: Ole Gunnar Leirvåg og Jostein Ellingsen.

LOVISA
Den moderne nordnorske visebevegelsens mor
av Jack Berntsen

(Artikkelen er brukt i Vågan Historielags årbok for 2001. Den er med tillatelse av Jack Berntsen til bruk for Svolvær Historielags nettsider).

"Å sette Jack Berntsen til å skrive om visebevegelsen i Nord-Norge er like galt som å sette Mack til å uttale seg om Mack-ølets fortreffelighet", sa proffesor Ottar Brox en gang på syttitallet. Dette kan nok undertegnede langt på vei være enig i, men man må ikke glemme at undertegnede er en primærkilde på godt og vondt ifra den tidligere start i 1968 til det hele stilnet midt på åttitallet.

Høsten 1968 kom jeg som nyfrelst visesanger fra Oslo til Svolvær gymnas for å tiltre en stilling som filolog. Fagene var norsk, historie og engelsk. I tillegg brant det altså en sterk flamme for den nye uttrykksformen visesang som hadde kommet til Norge fra USA gjennom Woody Guthrie, Joan Baez og Bob Dyland, og hadde slått seg ned i studentmiljøet på Blindern.

Det var høyremannen Ole Hauki som hadde tatt med seg viseklubbideen til Oslo, og i Dolphins viseklubb stod det fram på rekke og rad en mengde med mannlige og kvinnelige trubadurer med gitar og teksthefte på notestativ: Peter Skodbo, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Kari Svendsen, Åse Kleveland og så videre.

Dette var noe nytt,og uten å overdrive kan en slå fast at ytringsformen visesang hadde en formidabel spredningseffekt over hele landet.

I Svolvær gikk den 28-årige adjunkten fra Univeritetet i Oslo til rektor Haavard Hansen og spurte om hvordan muligheten var for å sette igang en viseklubb ved lærerstedet.

Og rektor var imøtekommende: "Det smaker det fugl av ," var hans kommetar. At fuglesmaken fortok seg etterhvert kan nok hende, men i hvert fall var vi i gang. Den gang var utestedmulighetene for ungdom i Kabelvåg, Svolvær svært få, så derfor ble den gamle vaktmesterleiligheten på gymnaset et tiltrekkende værested vær fjortene dag. For en tier fikk en et visehefte som inneholdt engelske, amerikanske og svenske viser og
kanskje ei enslig norsk innimellom.

Ettersom landet rundt os radikaliserte
seg mer og mer, la vi vekt på å synge sanger som folk flest forstod, på norsk eller nordnorsk dialekt .


Dermede oppstod et behov for tekstforfattere og komponister. Her fikk vi hjelp av en rekke skribenter. Som bidragsytere til Lovisa kan vi nevne Finn Myrvang, Kai Larsen,
Dag Kajander, Lars Hansen Juvik, Herbjørg Wassmo, Jan Arild Skogholt, Arvid Hanssen og undertegnede.

Også eldre tekster av forlengst avdøde forfattere ble funnet fram og tonesatt. Dermed klarte Lovisa å bygge opp et eget reportoar . Men når det gjalt arrangering av visene manglet Lovisa ekspertise. Derfor ble det typisk for viseklubben at mange stod på scenen og sang enstemmig og høyt med akkompagnement av gitar og trekkspill i typisk frelsearmestil.

Når en ser tilbake på den virksomheten Lovisa stod for i den tida den eksiterte,
vil en kunne dele den inn i fire: 1) Viseklubb, 2)Visegruppe, 3) Konsertarrangør og
4) Festivalarrangør
.

SOM VISEKLUBB:

Her kunne folk gå og delta med solosang, eller å spille et instrument eller rett og slett bare gå og lytte når Lovisa arrangerte miljøkvelder. Det var nok mange som fant veien til levende sang og spill.

SOM VISEGRUPPE:
Ut av klubben steg det med tiden visegrupper med høyst varierende medlemstall. I 1976 kom det så langt at plateselskapet Mai gav ut LP-plate med Lovisa:

"Med hammar og høtt ". Sjøl om det radikale Norge er sterkt nerverende på tekstene på platecoveret og i en del av sangene, er plata hørbar den dag i dag.


Lovisa på 70 tallet. Fra venstre: Kai Larsen, Reidun Pettersen, Ruth Karin Paulsen, Jenn Elisabeth Mortensen, ukjent fra Vestvågøy og Turid Ringstad.


Lovisa 1978. Fra v. i første rekke: Arnt Stefansen, Hildegunn Dybdal, Britt Tranås, Jack Berntsen, Wenche Endresen og Solvi Laupstad. Bak fra v.
Ingri Nordmo Høyer, Arild Meyer og Hilde Hamnes.

Foto av plakat: Gullik Hasselberg.

"Feskarkjerringas vise", "Når fesken heng på hjell", "Sol bakom skyan" og "Kor e hammarn, Edvart ?" holder i fullt monn både når det gjelder innhold og form.

Denne plata ble spillt in i Oslo i pinsen, og følgende utøvere var med: Bjørghild Rønningen (vokal), Turid Ringstad (vokal), Kai Larsen (vokal og kontrabass), Jan Danielsen (trekkspill), Hilde Hamnes (vokal og gitar), Geir Fredriksen (vokal og gitar), Britt Olsen Talmo (vokal) og Jack Berntsen (vokal og gitar).

Det kom ikke flere plater fra den progressive visegruppa i Svolvær. En kuriøs grunn kan være det at Lovisa ble "utkonkurert og fikk dødsstøtet" av Nordnorsk Visegruppe fra Tromsø som sang seg inn i markedet med flerstemte harmonier og avanserte og raffinerte musikalske arrangementer. Dette var noe annet enn den allsangsyngende kampsanggruppa fra Lofoten.

SOM KONSERT ARRANGØR:
Dette skjedde for det meste i 70-åra . Av arkivene går det frem at den første som kom på besøk, var visesangeren Finn Kalvik som akkurat i disse årene var iferd med å finne seg sjæl . Konserten fant sted i gymnasets aula 2. februar 1970, og trubadurens honorarforlangende var 500 kroner. 14 dager senere holdt Jan Erik Vold opplesningskonsert og trakk fullt hus. Hans honorar krav var 320 kroner.

I etterkant av hans opptreden fulgte en voldsom avisdebatt der den ny enkle Vold ble skjelt huden full for å skrive " Keiserens nye klær-dikt ". Senere to viseklubben på seg å arrangere konserter med stor grupper som Terje Rypdals ensemble , Saft og Aunt Mary og da måtte Aulaen på Kompaktskolen leies.

SOM FESTIVAL ARRANGØR:
Det tyngste kulturelle løftet i landsdelen tok nok Lovisa som arrangør av Troilltampen fra 1973 til 1982 .

Etter den tid ble den drevet av stiftelsen Troilltampen der Lovisa var medlem. Troilltampen var undertegnedes påfunn. Det skulle være et forum for amatørene- kulturens fotfolk- de ukjente garasjebandene og hybeltrubadurene.
I bunnen lå Ivar Lo Johanssons ord: "Alt det spennande finst hos arbetarklassen".

Festivalen ble en formidabel suksess og den ble landskjent. Etter hvert ble den uten at noen hadde bestemt det, en
plass hvor det ble in å fremføre tekstene på dialekt . I 1987 var det jamt slutt for den gamle Troilltampen- en epoke var over...

Når en i ettertid skal evaluere/oppsumere de kulturelle etterdønningene av Lovisas 20-årige virksomhet i Nord-Norge, er det vel ingen tvil om at klubben var et uromoment i sin tid. Visstnok gledet og inspirerte de mange med sin rettframme sang på nordnorsk dialekt, mens noen andre kunne styre sin begeistring over det politiske tilsnittet i Lovisa.

Det var til og med medlemmer av Lovisa som meldte seg ut fordi Lovisa hadde en klar politisk profil: kamp mot kapitalismen, mot sentralisering, mot kvinneundertrykking, mot samediskriminering og hverdagsrasisme osv.

Denne linja klubben stod for, kunne
altså noen ikke gå inn for. Kunst måtte
for all del ikke bli politisk.

I det norske visebildet var det stor forskjell på Nord-Norge og resten av landet. I visemiljøene nordpå sang man om kamp mot Svarta Bjørn-kommersialiseringen, for fiskerigrense og mot oljeutvinning i nordlige farvann. Sjøl Herbjørg Wassmo skreiv dikt mot
oljeboring.


På Sørlandet og Østlandet dreide visetekstene seg om sårbare smørblomster på enga og slikkende småbårer over blankskurte svaberg.

En mye brukt visestrofe fra Lovisas repertoar fra denne tida lød slik:
"Å søng e vårres våpen. Sterk e våres ord som skal kjempe førr framtida skal bli lysar der vi bor!"


Foto av plakat: Gullik Hasselberg.


Foto: Gullik Hasselberg.

Lovisa var en døråpner for alle de unge talentene som holdt til i de tusen hjem, kan man nesten si, der Troilltampen, det å få spille på Troilltampen var det store.

Det var det man øvde, hver dag, i timesvis mot.

Og som publikummer trosset man alt for å være der det skjedde.

Regn og vind med kuling fra sør var ingen hindring. (Red. anm.)


På bildet over ser vi til høyre mora til Jack Berntsen.



Foto: Gullik Hasselberg.



Det kunne være mange tusen tilhørere på Troilltampen og mange av dem kom fast år etter år. Uansett vær.


Et historisk minne fra en av festivalene: Dr. Fish, med frontfiguren Ragnar Sandbækk framfører melodien "Herregud hvor syk jeg er"

Fotos: Gullik Hasselberg.

MANGE HAR I ÅRENES LØP VÆRT INNOM LOVISA:

Jenn Mortensen, Inger Jakobsen, Toril Amundsen, Bjørghild Knutsen, Kjell Adamsen, Ruth Karin Paulsen, Lucie Christensen, Reidun Pettersen, Knut Remen, Frank A. Jenssen, Arild Meyer, Stein Rasmussen, Rune Hovdan, Dagfinn Hov, Vigdis Stensrud, Britt Tranås, Bjørn Kenneth Hansen, Stein Hamnes, Kari Bremnes, Ola Bremnes, Dag Kajander, Edgar Angelsen, Kai Larsen, Geir Fredriksen, Guri Svendsen, Martin Pope, Knut Utnes, Øyvind Berg, Turid Ringstad, Trond Nyrud, Inda Berg Olsen, Jan Danielsen, Lars Hanssen Juvik, Bjørg Borch, Hildegunn Dybdahl, Solvi Laupstad, Anita Andreassen, Arne Størmer, Erling Andersen, Arnt Stefansen, Wenche Endresen, Hermann Hansen, Per Jenssen, Ottar Joakimsen, Jostein Ellingsen, Kristin Risan, Tone Aalstad, Ann Barbro Dahl, Hilde Hamnes, Janne, Irene, Marit og Vigdis Olsen.

Alle disse og kanskje flere - som har unsluppet min hukommelse har nok ett eller annet og fortelle fra den tida de var innom det mangehodete, enmannsdirigerte sanginstitusjonen LOVISA.


Til toppen
Web design: Bjørn Kenneth Hansen 2004