På den tiden var Svolvær delt på to væreier familier, Størmer familien og Berg familien. Størmer familien styrte i Øvreværet, rett under Svolværgeita, mens væreier Gunnar Berg styrte sine interesser fra Svinøya.

Hans sønnesønn var den kjente nordlandsmaleren Gunnar Berg, som var oppkalt etter sin bestefar. Kunstmaleren som døde i en alder av 30 år hadde, selv sin unge alder, skapte seg et godt navn i utlandet og var representert i flere norske og utenlandske gallerier og kunstmuseer.



Otto Sindring, en god venn av Gunnar Berg, var den som først gav oss skildringer av Lofoten, gjennom sine malerier, men det var Berg som gav oss det fyldigste bildet av det gamle Lofotfisket, der alle ytringer av folkelivet er kommet med i hans malerier.

Det intense vinterlyset som oppleves så sterkt nordpå, og kanskje spesielt det særegne lyset som oppstår i mellomrommet mellom svolværfjellene og havet, er et karakteristisk trekk ved Bergs vinterbilder.

Men det var ikke kunstmaler, Gunnar Berg skulle bli. Som eldste sønn i en søskenflokk på 12 var det naturlig at han skulle overta familiens del av fiskeværet Svolvær og familiens handelsforretning, så skolegangen ble lagt opp etter det. Allerede som 12 åring, i 1875, ble han sendt til katedralskolen i Trondheim og dernest til handelsskolen i Bergen.

Etter endt skolegang i Bergen kom han til Svolvær der han arbeidet i sin fars forretning. Men faren så at sønnen ikke fant seg helt til rette i bedriften, selv om han gjorde en god jobb. Nu hadde det seg slik at kunstmaleren Adelsten Normann, som på den tiden bodde i Dusseldorf, besøkte Svolvær mens Gunnar Berg var ung, og fikk da se skisser og tegninger som guttungen hadde gjort. Han mente at Gunnar hadde talent allerede da, og oppfordret han til å fortsette. Normann blir en god venn av familien Berg og etter hans råd lar faren sønnen reise ut for å ofre seg for sine interesser.

Gunnar Berg studerte både i Dusseldorf, Paris og i Berlin. I denne tiden reiste han mye, men om sommeren og under Lofotfiske var han som regel hjemme i Svolvær. Der brukte han fotoapparatet og skisseblokka flittig.



På den tiden kunne det være opptil 30 000 fiskere i Lofoten, der 5000 av dem kunne oppholde seg i Svolvær. I tillegg kunne det være 250 fartøyer som kjøpte fisk, og når man regner med antall sjømenn og så legger til alt farende folk, som kassehandlere i alle mulige bransjer og løse fugler som skulle ha sin profitt av det som regnes som verdens største torskefiske, så var det opp mot 7000 mennesker i datidens lille Svolvær.



Det utrolige folkelivet som fant sted under Lofotfisket kan på flere måter sammenlignes med et karneval, som kjennetegnes ved at både autoritære og folkelige er til stede samtidig. Så lenge et karnevalet pågår så strekkes lover og regler lengre enn vanlig, og folk gjør stort sett som de vil, -så lenge det ikke går ut over andre. Folkelivet under Lofotfisket i gamle dager hadde klare slike trekk.



Karneval er opprinnelig en feiring som blir feiret som et «kjøtt farvel», ved inngangen til den katolske fasten. Foruten likheten med et myldrende folkeliv, så har store delen av all fisk som henges som tørrfisk i Lofoten, både i dag og i tidligere tider, blitt sendt til Italia, Spania, Portugal, Afrika, og Sør Amerika, og spises i fasten.

Etter at Gunnar Berg reiste ut for å studere bygde faren et atelier til han bare noen meter fra butikken på Svinøya, der han stundom arbeidet når han var hjemme. Gunnar var veldig godt likt av fiskerne og han besøkte ofte både rorbu og fiskarheim, der han delte fiskernes sorger og gleder. Aldri følte han seg mer vel, sies det, enn når han satt sammen med fiskere og hørte dem berette om manns ferd på Lofothavet eller om underlige møter med «draug» og andre overnaturlige vesener.

Hans glødende nordlandspatriotisme hadde og vakt hans interesse for stedet og landsdelens historie. Han foretok flere utgravninger både i Svolvær og andre steder i Nordland. Til slutt hadde han en stor samling våpen, redskaper og andre ting som han oppbevarte i sitt atelier.

Som den nordlandsmaleren Gunnar Berg var, så var og hans samtid oppmerksom på den kulturhistoriske betydning hans bilder hadde, noe som kunstmaleren selv antagelig også hadde en følelse for, -noe vi kan se gjennom hans dagligdagse motiv fra fisket og det utpregede nordlandslivet, et liv som i all dets former gikk sin undergang i møte.

Denne moderniseringsprosessen som Norge var igjennom i disse årene, hadde sin merkedag den 6. mars i 1890 og er den største merkedagen i Lofotfiskets historie. Det var dagen da robåtfiskerne gikk til aksjon mot dampbåtene som forsøkte å stenge dem ute fra fisket i Trollfjorden, en sidearm til Raftsundet.



Slaget i Trollfjorden var et opprør mot den nye tid, med moderne dampbåter som med sitt notfiske fordrev de tradisjonelle Nordlandsbåtene.

Gunnar Berg var av familie, en del av den nye tiden som var under oppseiling, men han var og gjennom sin utbredte kontakt med fiskerne, en som stod folkesjela nært. Så når han hørte at det brygget opp til arg sinne og voldsomheter oppe i Trollfjorden, dro han oppover for å male og gjøre skisser.

Foranledningen til denne hendelsen var at hundrevis av fiskere hadde gjort særdeles gode fangster rett ved kanten på isen, som hadde lagt seg over Trollfjorden. Fiskerne skjønte at det hadde vært hvalene som hadde jagd silda inn i fjorden, og der silda var, fulgte også torsken etter, -så de mente at det måtte være store mengder med fisk der.

Når så dampbåten «Svolvær» ankom Trollfjorden med oppsynssjefen for Lofotfisket, som skulle registrere båter og fiskere, bad fiskerne skipperen på dampbåten, om å bryte opp isen. Men dampbåten var for svak for den tykke isen, og det ble sendt bud etter en større dampbåt mot at fiskerne betalte kostnadene for å få dampbåten dit. Denne båten skulle og ha med seg en stor not slik at de kunne stenge av fjorden for å holde på fisken.



Dagen etter blåser det opp til full storm og dampbåten kommer seg ikke opp til Trollfjorden med nota før sent på kvelden. Først på den tredje dagen ble fjorden stengt av med den store nota.

Fiskerioppsynet skulle megle mellom fiskerne og dampbåteierne som krevde betaling for å stenge fjorden, og bryte opp isen, slik at fiskerne kunne få tak på all fisken inne i fjorden. Fiskerne ble forbannet og mente at utestengelsen brøt med allemannsretten, og dessuten så måtte det være nok at dampbåt eierne fikk selge agn og forsyninger, -for nu var det opp mot 5000 fiskere der, fordelt på 1300 fiskebåter. Forhandlingen tok hele dagen, men til slutt kom det til en slags enighet. Selv om stemningen fortsatt var amper.

Om morgenen den fjerde dagen skulle «Heimdal» som var navnet på dampbåten, starte med å bryte opp isen, men allerede om kvelden, den tredje dagen, økte vinden og Heimdal måtte bryte seg gjennom isen for å komme seg inn i fjorden, for å få ly for uværet. Dette medførte at om natten til den fjerde dagen så gjorde uværet slik at isen drev ut av fjorden og Trollfjorden ble isfri. Men uværet raste hele denne dagen, så fiskerne som var utålmodige etter å få tak på all den fisken som nu var innestengt i fjorden, måtte vente til uværet hadde gitt seg.

På den femte dagen hadde fiskerne begynt å bli svært utålmodige. I løpet av natta hadde tre av fiskebåtene kommet seg over nota, og når alle de andre tusener av fiskere, fikk høre hvor godt disse tre båtene fisket, ble stemningen meget amper. Fiskerne godtok ikke det tilbudet de hadde fra de fire dampbåt rederne, som nu var oppe i Trollfjorden, og nu krevde de sin allemannsrett, og bad skipperen på «Heimdal» å kontakte oppsynssjefen for nye forhandlinger.

Med oppsynsjefens tillatelse stengte så de fire dampbåtene fjorden fysisk, ved å legge dampbåtene etter hverandre, på tvers av innløpet til fjorden, og så lenke de båtene fast i hverandre.

Klokken seks om morgenen den 6. mars 1890 ankom oppsynssjefen Trollfjorden for å se til at fiskerne respekterte blokaden, men da hadde flere fiskebåter klart å smyge sine slanke nordlandsbåter mellom tau sperringene som var mellom dampbåtene. Og på kort tid så klarte flere hundre fiskebåter å kommer seg igjennom. På utsiden kokte stemningen blant de tusener av fiskere som var utestengt, og snart bevæpnet de seg med kniver, øks og årer og entret dampbåtene.

Mannskapene på dampbåtene svarte med å spyle varmvann på fiskerne slik at flere av dem fikk brannskader i ansiktet. Men de barske fiskerne gav ikke så lett opp, og til slutt klarte de å kutte brannslangene og tauene som holdt de store båtene sammen. Dampbåtene begynte å sige fra hverandre, og det gikk ikke lange stunden før Trollfjorden var åpen og fiskerne slapp til.

Gunnar Berg hadde fulgt med i utviklingen av dette dramaet, og under selve «slaget» stod han på land på sørsiden av innløpet til fjorden, og gjorde sine skisser som resulterte i et av hans mest kjente maleri, «Trollfjordslaget». Maleriet består av et hovedbilde, der det på hver side, er tre mindre bilder som er innlemmet i rammen, totalt syv bilder.

Trollfjordslaget engasjerte store deler av kystbefolkningen på den tiden, og har i ettertid blitt stående som selve symbolet for motsetningene mellom arbeid og kapital i norsk fiskerinæring. Kamphandlingene førte og til at stortinget utarbeidet en ny og mer rettferdig lov for Lofotfisket.

Bare noen ti år etter at Gunnar Berg malte kampen i Trollfjorden gjorde motorene sitt inntog på fiskefeltet og de smekre nordlandsbåtene ble byttet ut med sjarker og små skøyter. Men gjennom Bergs store arbeidskapasitet skildret han den gamle tiden i et utall av fotografier, tegninger og malerier, til glede og beundring og som en historisk kilde for kommende generasjoner.

Nordlandsmaleren, som også regnes blant de første norske impresjonistene, døde om morgenen lille julaften i 1893 i Berlin. Hans far og en av brødrene hans hadde reist i all hast etter at de fikk telegram om hvor syk Gunnar var, men nådde ikke frem før om kvelden samme dag.

Hans bror Einar brakte kisten med kunstmaleren tilbake til Svolvær der han ble gravlagt, i et lite mausoleum på «Gunnarholmen». En holme som ligger ikke langt fra hverken krambua, der han stundom arbeidet, og Tårnhuset der han hadde sitt atelier. I sine siste leveår ble Gunnar Berg frimurer og da losjen på den tiden stod uten eget lokale, åpnet han sitt atelier for losjens møter. Etter hans død benyttet frimurerne atelieret i en årrekke. Både den gamle krambua og Tårnhuset er bevart.

Ved stien opp til mausoleet på Gunnarholmen står det en byste av kunstneren. Han hadde uttrykket et sterkt ønske om å bli gravlagt på denne holmen, som han som barn hadde plantet flere trær og i voksen alder ofte hadde tenkt tanken om å bygge seg et større atelier.

Dessverre ble det ikke slik, men tross sine få leveår var han en stor begavelse, og han gav oss en arv som er av stor kulturhistorisk verdi, og som vil leve videre i lang, lang tid.

Slutt.





Kilder.
Svolvær fra gammelt tid, Joakim Kaasbøll. I går, I dag og I morgen, en artikkelsamling om Lofoten. Svolværs historie, Olav Alsvik, Årbøker fra Vågan. Lofotbøkerne. Leksikon. Internett.